"Larger than life" - Torbjørn Røe Isaksen om Churchill

I midten av april holdt Isaksen en forrykende åpningstale under vårt fellesarrangement med Civita. Til glede til de som ikke fikk mulighet til å delta, har han sendt manuset til foreningen for publisering. Dessverre er det utfordrende å gjenskape Isaksens imitasjon av Churchill, som etter sigende sørget for gåsehud blant flere i forsamlingen. Arrangementet kan også sees i sin helhet på Youtube her.

God lesing!

Velkommen til et foredrag om Churchill med brede sveip, noen passe bastante påstander og mange – altfor mange – innskutte bisetninger og parenteser. 

Jeg tror aldri vi blir ferdige med Winston Leonard Spencer Churchill. Like lite som vi blir ferdige med en Julius Cæsar, Henrik 8 eller Napoleon. I likhet med dem er han en skikkelse som ruver i historien. Ikke bare på grunn av hva han gjorde, men på grunn av sin karakter. Sitt vesen. Ja, selve sin natur. 

Nå er det selvfølgelig håpløst umoderne med Great-men-innfallsvinkelen til historie (uten at den nødvendigvis er helt gal av den grunn), og hvis vi skal forstå Churchills samtid og de turbulente begivenhetene som formet den, er det nok mer relevant å starte i en arbeiderbolig i en av Englands nordlige industribyer, som i det mektige Blenheim castle, familieboligen, oppkalt etter et slag under den spanske tronfølgekrigen, som ble gitt til dynastiets store helt, den første hertugen av Marlborough. I det slottet ble nemlig Winnie Churchill født, selv om det ikke var hans far som var arving til det. 

Men det er allikevel noe med de store menn – og kvinner – som fanger vår fantasi, som gjør historien levende og bringer den nærmere. Vi kan forholde oss til Winston Churchill, personen, på en annen måte enn til en beskrivelse av sanitærforholdene for arbeiderklassen under den senere viktoriatiden. 

Dessuten er Churchill også viktig. Og han var en great man. 

Og i likhet med både Cæsar, Henrik 8 og Napoleon, er Churchill også en karaktér. Han er større enn livet, larger than life. Han er modig, prinsippfast, bombastisk og utrolig vittig, men også tankeløs, eventyrlysten, spydig og – til tider – svak. Han er menneskelig, så altfor menneskelig, for å låne ordene til Nietzsche.  

For å snu på et sitat som er tillagt Churchill (men som han trolig aldri sa): Han har både dydene og syndene jeg liker. (He has all the virtues I dislike, and none of the vices I like). 

Derfor er det et aldri så lite paradoks at denne ruvende skikkelsen i vestlig, britisk og (særlig) det konservative partiets historie, egentlig ikke har noen direkte politiske arvinger i dag. 

Det finnes One nation-konservative etter tradisjonen som tillegges 1800-talls politikeren Benjamin Disraeli, det er thatcherites etter Margaret Thatcher, det er en pragmatisk tradisjon som ofte knyttes til Harold “you’ve never had it so good” MacMillan – men det er strengt tatt ingen Churchillians. 

Det kan være mange forklaringer. 

Kanskje var Churchill for mye preget av sin tid? Mange av de hete politiske diskusjonene Churchill var involvert i – som å gjeninnføre gullstandarden eller holde på det britiske imperiet – er uendelig fjerne for oss i dag. 

Kanskje har det konservative partiet endret seg, blitt noe annet enn hva det var under Churchills tid. Så Churchillianere finnes, men bare ikke hos toryene? 

Kanskje finnes det ikke én Churchill å følge? 

Jeg tror det er noe riktig i alle disse tre påstandene. Churchill var på avgjørende måter preget av sin tid (men det var også Benjamin Disraeli og Margaret Thatcher…) og det konservative partiet har endret seg, som partier gjør. Og – som jeg kommer tilbake til – det var heller ikke én Churchill. 

Men jeg tror det er en annen ting som gjør at Churchill ikke var skoledannende som politisk ideolog. Ideologien hans kan være vanskelig å fange, i hvert fall om vi med ideologi mener en slags universell oppskrift på hva som er god og dårlig politikk. Jeg skal komme litt tilbake til det også. 

La meg begynne med to svært korte skisser. 

Først Churchills politiske liv. 

I 1901 blir han valgt til Underhuset for de konservative. Han tilhører en fraksjon som får kallenavnet Hughligans, for øvrig ledet av sønnen til tidligere statsminister Lord Salisbury, mannen bak den utrolig vakre konservative devisen: delay is life. 

I 1904 gikk han over midtgangen og ble med i det liberale partiet. Ja, faktisk fikk han et rennome som et nokså radikal, ung representant. Men husk at radikal i denne sammenhengen ikke er det samme som venstreradikal. det var en radikal, liberal tradisjon, en reformerende liberalisme som også holdt fast ved frie markeder og fri handel). Der forble han i 20 år før han i 1925 igjen ble en konservativ, og blant annet fikk posten som finansminister. Den partitilhørigheten hadde han frem til han døde i 1965. 

I løpet av perioden i det konservative partiet opplevde han også sine “wilderness years”, en periode uten makt hvor han ble mer og mer marginalisert i partiet. 

Årene etter 1. verdenskrig ville for øvrig også bli perioden da det en gang så dominerende liberale partiet sank hen til en skygge av seg selv – det var The Stange Death of Liberal England, som det het i en bok fra 1935 hvis tittel har inspirert utallige kopier i ulike former. 

Churchill er altså en politisk vinglepetter. Han begynner som en ung og ganske stokk konservativ aristokrat, har en mer liberal, ja til og med radikal, periode. Han får maktposisjoner hos de konservative, men blir mer og mer isolert, ikke minst på grunn av utenrikspolitikken i årene før 2. verdenskrig. 

Rent politisk er det ikke én og bare én Winston Churchill. Allikevel er det noen standpunkter som han holdt fast ved gjennom hele sin karriere. Gjennom opp- og nedturer, seiere og nederlag, konservative og liberale faser, gjennom utallige flasker champagne (pol roger) og portvin. 

Churchill var monarkist. Han holdt på å sette karrieren over styr da han forsvarte Edvard 8 som ville gifte seg med den fraskilte amerikaneren Miss Simpson – og som for øvrig var litt for begeistret for Hitler og nazistene. Han følte dyp beundring for den unge Dronning Elisabeth 2. Men det var ikke personene Churchill beundret, selv om han var lojal mot dem, men institusjonen. “Nå Storbritannia vinner et slag, roper hun “Gud velsigne Dronningen”. Når hun taper, stemmer hun ned statsministeren…”

Churchill var patriot. Ikke bare i den snevre forstand at han var glad i landet sitt, men i den bredere forstand at hele hans utsyn var formet av en bestemt engelsk måte å se verden på. Han så på britisk historie – og britenes rolle i verden - som et fyrtårn for frihet og fremskritt, og dette synes var umulig å skille fra hans syn på britene – eller engelskmennene – som særskilt godt rustet for dette. Både på grunn av sin historie og sin karakter. 

Churchill var imperialist. Til det siste forsvarte han det britiske imperiet. Både som et realpolitisk og et idealistisk foretagende. Imperiet var en måte å løfte andre land og folkeslag på (for de, særlig i Afrika og Asia, var ikke på britenes og europeernes nivå), men også en del av Storbritannias storhet. 

(de to siste poengene er mye omdiskutert i dag. For var Churchill også rasist? Vel, hvis han hadde kommet med en del av sine uttalelser på familieselskap i 2024 ville de utvilsomt passet best til karakteren “fulle onkel”, men sannheten er mer nyansert enn som så. Ikke tid til å gå inn i detalj, men Churchill bruker “race” i mange sammenhenger på samme måte som nasjon. Han snakker om the british race – og det er åpenbart noe annet enn f.eks. nazistenes raseteori. På mange områder er han tolerant for sin tid, f.eks. konsekvent mot antisemittisme. Men han har også en utpreget paternalistisk holdning overfor f.eks. innbyggerne i afrikanske land, en holdning som er preget av datidens rasistiske holdninger). 

Churchill var liberal i økonomiske spørsmål. Et illustrerende eksempel er at han – så vidt jeg vet – var en konsistent tilhenger av ideen om fri handel. For britisk-politikk-nørder er dette et viktig poeng. For på midten av 1800-tallet ble det konservative partiet splittet i nettopp spørsmålet om fri handel, de såkalte kornlovene. Det var, grovt sett, det liberale partiet (inkludert de radikale!) som var tilhengere av fri handel fordi det ville gi billigere korn og brød til byene. De konservative var, som oftest, tilhengere av høy toll for å beskytte landeierne og bøndene. Churchill støtte til frihandel viser en klar liberal side. 

Det siste punktet: Churchill var elitist. Han var født inn i den britiske overklassen, og selv om han kunne slite med økonomiske problemer (en av grunnen til at han skrev mye), var han i livsstil og lynne alltid en del av den. Dette forblir sant selv om han også hadde en dels romantiserende forestilling om det britiske folkets nasjonale karaktér, også vanlige folk.

Så hva er egentlig Churchills ideologi? Han endrer seg, ja, men det er også noen trekk som ligger fast. Churchill har både klare liberale og klare konservative sider – litt som Edmund Burke, den “liberale” parlamentarikeren som endte opp som konservatismens far. 

Men allikevel vil jeg hevde at vi må opp et hakk for å fange hva som er den egentlige kjernen i Churchills ideer. Han går nemlig inn i en bestemt tradisjon, en tradisjon som er særlig markant for konservative politikere – og ekstra mye i det britiske tory-partiet. 

Den kanskje sterkeste ideologiske tråden i toryenes historie er at partiet slett ikke er ideologisk. Konservatisme er ikke en ideologi! Det er sosialister, radikalere og liberalere som holder seg med den type dogmatisk skrivebordsfilosofi. Konservatismens er “a sentiment”, en holdning eller livsanskuelse. 

Konservatisme er – sett med slike øyne – en kombinasjon av historisk forståelse og sunn fornuft. 

Og her ligger mye av min forståelse av Churchill. Som politiker formulerer han ikke et ideologisk prosjekt direkte, men når han snakker om britenes historie og nasjonale karaktér – en kraft han mobiliserte til det fulle ikke minst i kampen mot det tredje riket – kommer slår de grunnleggende ideene ut i full blomst. 

Spissformulert: Churchills ideologi er Englands historie. Det er Englands “ancient rights and liberties”. Ikke abstrakt, ikke som et ideologisk dogme, men som et historisk faktum. 

Slik sett er Churchill både en typisk konservativ politiker, men også ulik andre statsmenn som deler det samme trekket. 

Få konservative politikere vil henvise til konservatismen som ideologi. Der en kraftfull appell om sosialisme! kanskje vil gi applaus i de rette sirkler, vil konservatisme! føles tomt og meningsløst.Nettopp fordi det man skal beskrive er konkret, ikke abstrakt.  

I stedet ser vi at konservative politikere appellerer til historien, kraften i nedarvede tradisjoner og patriotiske «bilder» av nasjonen. 

For Frankrikes Charles de Gaulle var appellen til patriotisme og historie selve omdreiningspunktet i hans tenkning. De Gaulle hadde sin berømte «une certaine idée de la France»,  som han skrev i sine Mémoires de guerre (1954/2018), en særegen ide om Frankrikes rolle og misjon i verden. De Gaulle er en konservativ, men han er først og fremst den første gaullist. 

Her hjemme finner vi noe av det samme trekket i Høyres Carl Joachim Hambro. Han  manet frem selveste Bjørnstjerne Bjørnson da han nesten alene på borgerlig side angrep Münchenforliket som åpnet dørene på vidt gap for Hitlers anneksjon i Tsjekkoslovakia.

(Forholdet disse tre gigantene var derimot ikke så godt. Churchill skal til Anthony Eden ha kalt Hambro “en fiende av England”, mens han en gang ble spurt om han betraktet de Gaulle som en stor mann? “Om jeg betrakter de Gaulle som en stor mann?”, svarte Churchill, “Han er egoistisk, han er arrogang, han anser seg for å være verdens sentrum… Du har rett. Han er en stor mann.”)

Winston Churchill var en viktig politiker også før han ble statsminister. Han var en moderniserende marineminister og luftforsvarsminister. Selv om han som finansminister har fått skylden for den katastrofale beslutningen om å forsøke å få England tilbake til gullstandarden, viser James Morrison (som for øvrig ikke er noen tilhenger av de konservative) i boken  England's Cross of Gold hvordan Churchill snarere er blant de mer skeptiske – langt nærmere Keynes i spørsmålet enn det meste av Labour og fagbevegelsen. Det var hans største nederlag, med unntak av det katastrofale slaget om Gallipoli under 1. verdenskrig. 

Men det er 10. mai 1940 at Winston Churchill blir en gigant i historien. Det er da, som statsminister i en samlingsregjering, han sier at han ikke har annet å tilby enn blod, slit, tårer og svette. 

Det er da han med sin karakteristiske stemme sier til parlamentet:

You ask, what is our policy? I can say: It is to wage war, by sea, land and air, with all our might and with all the strength that God can give us; to wage war against a monstrous tyranny, never surpassed in the dark, lamentable catalogue of human crime. That is our policy. You ask, what is our aim? I can answer in one word: It is victory, victory at all costs, victory in spite of all terror, victory, however long and hard the road may be; for without victory, there is no survival. 

Vi lever i en tid hvor det er populært å pirke i nasjonale myter. Det kan være sunt og nødvendig. Mange vil lese historien med nye briller, vår tids briller. Som de som tagget på Churchill-statuen foran parlamentet under demonstrasjoner for et par år siden.. 

Men, som en MP lakonisk svarte på Twitter under et bilde av Churchill med “racist” tagget på seg: Just wait until they hear about the other guy. 

Å pirke i myter, å kritisk evaluere historien, er bra. Den ser annerledes ut for nordmenn enn for en etterkommer etter MauMau-opprøret i Kenya. Men ofte ligger det også mye sannhet i mytene. 

Ved siden av å være et barn av sin tid, ha en retorikk som kanskje føles for fremmed og et idealisert bilde av Englands historie, er det også en av årsakene til at det ikke finnes noen churchillianere i det konservative partiet i dag. Churchill er for stor. Han tilhører ikke et parti. Han er et nasjonalt, ikke partipolitisk ikon. Han tilhører slik sett enhver britisk politiker.